baby i can bless you when you aint even sneezin

Lovte å blogge etter Mexico, så her kommer den. et par mnd for sent bare. Nå er jeg altså hjemme igjen fra USA, som var det desidert beste året av livet mitt. De første ukene hjemme gikk relativt sakte, og deprisjon var en stor del av hverdagen. Helt sjukt hvor lite som skjer her i Norge i forhold til over there, men nå, etter 2 mnd har jeg lært å leve med det igjen. Nå ser jeg hvor godt det også er å være hjemme igjen, hos jentene mine og de uendelige latterkrampene vi alltid sprer rundt oss med. Har vært veldig heldig med klassa jeg kom inn i igjen og det ser ut som om dette året blir en konge avslutningen på skolegangen i Lillehammer.

I år er vi da altså russ og jeg tror ikke det er en person i tredje på Lillehammer vgs som ikke gleder seg til det. Isåfall er de nuts and missin out. Jeg gleder meg som et lite barn, og nå skal jeg da altså også være festsjef på Lillehammer, så da får jeg gjøre det festelig her for en gangs skyld.
31. oktober skal noen av oss jentene på Sensation White i københavn, greier ikke slutte å snakke om det. Og jeg tror det blir en fest vi aaaaaldri kommer til å glemme. Like a danceparty with 30 000 people fillin the guestlist. fuck yeah!

I jula kommer Darby på besøk fra statene, GLEDER MEG!!! De dagene blir så herligherlige. Jeg har savna den jenta og latteren vår så sykt sykt mye, og dette blir virkelig den beste julegaven noensinne! Kommer ikke til å ville gi slipp på henne når hun må reise igjen. Da blir det seks mnders ventetid før jeg kan få være med på festelighetene i sycamore igjen jeg også. MISS IT.

..og jeg som trodde jeg aldri kom til å finne meg norsk gutt igjen, har en veldig fin pusegutt nå!

tææækk!