følelser.

I dag har vært en liten sentimental dag, hvor jeg har tenkt over alt for mange triste ting.
Jeg, Carly og Paige satt som vanlig ute i hot tubben og snakket om alt og ingenting. Så kommer vi inn på temaet om hvor rart det blir når jeg reiser. Jeg greier ikke en gang tenke på det. Når jeg reiste hit hadde jeg på ingen måte tenkt at jeg kom til å få så gode venner som det jeg har og at jeg ville blitt behandlet som en amerikaner. Men sånn gikk det altså. Jeg har en jentegjeng som jeg er med HVER eneste dag, og ikke bare behandler disse jentene meg som om de har kjent meg hele livet. Men jeg kjenner sånn altfor mange folk her, jeg ville aldri trodd det skulle bli slik. På disse 6 mndene, har jeg greid å stifte vennskap som jeg er veldig veldig sikker på at kommer til å vare så lenge jeg lever. Vi snakker om alt, og vi ler så mye at vi fortsatt er skakke. Jeg har tenkt på at til og med familiene til alle jentene og guttene mine blir så trist å reise fra. Jeg kjenner at jeg har vokst opp veldig mye på disse mndene, før var jeg ikke kapabel til å føre en lang samtale med en voksen person jeg ikke kjente fra før. Men nå går samtalene lettere enn noen gang. jeg føler meg aldri awkward, og jeg har alltid noe jeg skulle sagt. Jeg merker forskjell på når jeg først kom hit og nå. Hvordan første skoledag var en nervevrakende dag, hvor jeg bare var venner med gutter. Noe som altså førte til at jeg spiste lunsj med gutter hver dag, snakket med bare gutter hver dag. (Dette var altså pga at guttene jeg kjente, var vel gruppen av de 'viktige guttene' ikke vet jeg hvorfor men slik var det altså. Og derfor hadde allerede jenter bygd opp hat til meg. Dette endret seg sterkt på en kveld, når Elliot og Andy tok meg med på en fest hos Tira, hvor etter 10 minutter de alle kalte meg bestevennen dems. ) Mens, nå, når jeg går gjennom gangene på skolen, kjenner jeg overtallet av elevene, ansiktet mitt lyser opp i hver time når jeg ser folkene mine. Livet mitt er altså bare et stort smil for tiden. Men med en gang jeg tenker på å si hadet til alle disse menneskene popper tårene opp på null komma niks.
Jeg greier ikke å skjønne hvor heldig jeg har vært med plass og mennesker. Jeg lever er helt herlig liv, og selvom jeg savner og elsker dere alle hjemme, er det helt sjukt å tenke på at jeg faktisk må forlate disse menneskene en gang. Med tankene innstilt på at; JA, jeg skal besøke dem om et år eller to, men et år eller to er veldig mye når jeg er vant til å henge med disse menneskene hver eneste dag. Ord kan ikke beskrive hvor følelesladd juli kommer til å bli. Jeg har de beste vennene jeg muligens kunne fått der hjemme. Men så har jeg også fått meg de beste vennene jeg muligens kunne funnet meg her i mitt 2.hjem også. Det er rart å tenke på hvor like disse folkene her er meg, hvor mye jeg har endret meg siden ejg kom hit, men også hvor lik jjeg fortsatt er meg selv. TUSEN TAKK ALLE SAMMEN, dere har alle gjort livet mitt awesome hittil. jeg er evig takknemlig.